For deg som skal vurdere om dette er verdt å satse på

Jeg heter Aslak David Schøyen, bor i Drøbak og jobber som ROV-pilot i Nordsjøen. Inspeksjon, vedlikehold og lett konstruksjonsarbeid på havbunnen, styrt fra et kontrollrom med en vegg av skjermer.

Jeg kom ikke inn i yrket gjennom en søknad. Jeg bygde en liten undervannsfarkost hjemme, fra bunnen av, og viste den fram i et basseng. Det var demonstrasjonen som ga meg jobben. Jeg tar det med her fordi det er det eneste jeg har som allerede er etterprøvd av andre enn meg selv: en ting jeg bygde, som virket godt nok til at noen ansatte meg på grunnlag av den.

Jobben har lært meg noe som ligger under alt jeg driver med nå. Du ser gjennom et kamera og kjenner ingenting, så alt armen skal gripe må være laget for å gripes — riktig form, nok klaring, toleranser som holder. Og du lærer å lese en feil tilbake til en geometri. En del kan bestå testen og ryke likevel, fordi den var bygget feil og ikke spesifisert feil.

Rekkefølgen er den samme hver gang. Finn problemet i egen bruk, mål opp, velg materiale, print, bruk delen der den skal brukes, og skriv ned hva som gikk galt.

Testen skjer i sjøen eller på fjellet, ikke på benken. Merkebrikke v2 lå åtte måneder i sjøen før jeg regnet den som testet. Rekkverksholder v2 sto ute hele vinteren. Krokvernet er på tredje revisjon.

Det som ikke virket står oppført sammen med det som gjorde det. Første rekkverksholder i PETG ble myk i direkte sol på dekk, og klemkraften forsvant etter noen timer — derfor er den i ASA nå. Nedsenket tekst på merkebrikka viste seg å være en felle i sjøvann: alt som er en fordypning blir et sted noe setter seg fast. Den printede bladfjæra i riggejiggen mister spenst når den står bøyd over tid, og den feilen er ikke rettet ennå.

Jeg legger ut feilene fordi de er den eneste delen av dette som er vanskelig å finne på. Vil du etterprøve noe, er prototyploggen stedet: byggedato, testdato, materiale, hvor den ble testet og hva som ble endret. Fire av fem prototyper er felttestet. Den femte, riggejiggen fra 11. juni 2026, står oppført som utestet, fordi den bare har vært på verkstedbenken.

Tretti ideer er logget med problembeskrivelse og status. Fjorten er kommet langt nok til å ha en katalogoppføring. Fem finnes som fysiske prototyper med datert revisjonshistorikk.

Jeg skal være tydelig på hva dette er og ikke er. De fleste oppføringene er små forbedringer av ting som allerede finnes — et krokvern som blir sittende, en merkebrikke som tåler en sesong til. Det er greie produkter, og de er lette å kopiere. Fire av fjorten er lagt ut for salg, til mellom 249 og 1 200 kroner. Elleve av fjorten har i det hele tatt fått en pris.

Noen få er noe annet. Rekkverksholderen er strengt tatt ikke en holder. Den er en måleprosess og en parametrisk modell som gir én holder til én båt, uten nytt verktøy per variant. Det er den delen av porteføljen jeg mener kan bære et selskap, og den jeg vil bli målt på.

Ved siden av dette printer jeg på oppdrag for bedrifter: skilt, messeting, tekniske deler. Det er håndverk, ikke innovasjon. Det gir inntekt og skal finansiere egenkapitalen, men det er ikke et prosjekt og blandes ikke inn her.

Den kommersielle antakelsen er enkel. Båtrekker har ikke én standard diameter, og masseproduserte holdere passer derfor omtrent. En måleprosess og en parametrisk modell kan gi en del som passer nøyaktig, uten nytt verktøy for hver variant. Det er en økonomi sprøytestøping ikke har, og den samme mekanismen gjelder for stang, ekkolodd, VHF og lykt hos samme kunde.

Under det ligger et spørsmål jeg ikke kan svare på ennå, og som jeg ikke har funnet besvart offentlig på en måte en produsent kan bygge produktpåstander på: hvilke FDM-materialer og printparametre som faktisk holder mekanisk last i norsk sjøvann over tid. UV, hydrolyse, sprøhet i kulde, delaminering mellom lag, begroing. Jeg har erfaringstall fra egne deler over én til to sesonger. Jeg har ikke målinger.

Det uvanlige her er ikke printeren. Den har alle. Det er at jeg til daglig håndterer utstyr som svikter i sjøvann under last, og at jeg er vant til å lese svikten tilbake til geometrien. Det gjør ikke produktene bedre av seg selv. Det gjør at jeg vet hvilket spørsmål som er verdt å måle på, og at jeg kjenner igjen svaret når det kommer.

Jeg har ingen registrert virksomhet. Det er den første sperren, og den blokkerer alt annet enn rådgivning og inkubatorplass — støtteordningene gis til foretak, ikke til privatpersoner. Jeg går for aksjeselskap og ikke enkeltpersonforetak, dels fordi ordningene krever det, dels fordi jeg selger deler som kan svikte i sjøen og ikke vil hefte personlig for det. Kostnaden er rundt 37 000 kroner, hvorav 30 000 blir stående som selskapets egen aksjekapital.

Jeg har ingen kunder av betydning. Noen salg, noen oppdrag, ingen fast kundebase og ingen referansekunde jeg kan vise til. Det er ikke noe jeg kan skrive meg ut av; det må gjøres, og det er derfor femten til tjue strukturerte kundesamtaler står tidlig i planen.

Jeg har ingen kapital utover det offshorelønna kan settes av til. Egenkapitalen må bygges derfra over noen måneder, og det er også den som må dekke forskutteringen i et eventuelt tilskuddsprosjekt.

Og det som ikke er en formalitet: Innovasjon Norge prioriterer ikke levebrødsforetak eller hobbyvirksomhet på fritida. Målet mitt, slik jeg vanligvis formulerer det — slutte å reise ut og leve av det jeg lager selv — treffer den definisjonen ordrett. Jeg har ikke tenkt å løse det med ordvalg. Jeg har valgt å bygge saken rundt ett produkt med volumpotensial i stedet for rundt en katalog på fjorten varer og én arbeidsplass til meg selv.

Jeg har ikke patent, og jeg har ikke levert noen søknad. Ideene ligger åpent på denne siden, og jeg vet hva det koster: Norge og EPO har ingen grace period, så det som er publisert kan ikke patenteres etterpå. For de fleste ideene er det et bevisst valg — innspill er mer verdt for meg enn hemmelighold. Skal noe beskyttes, holdes det utenfor den offentlige siden fra første dag.

Det jeg tror faktisk kan beskyttes i den valgte saken, er ikke mekanismen. Det er navnet, geometrien som design, og selve fremgangsmåten fra måling til validert utskrift som forretningshemmelighet. Rettighetene skal eies av selskapet når det finnes, ikke av meg privat.

Så det jeg heller sier selv enn å bli spurt om: jeg er ansatt, og arbeidsgiveren min driver med undervannsteknologi. Arbeidstakeroppfinnelsesloven gir arbeidsgiver rett til å forhandle om oppfinnelser som ligger innenfor deres virksomhetsområde, også når de er gjort på fritida. Alt som ligger nær subsea — bøyeavlaster, lysarm, kamerasleide — er lagt til side inntil jeg har lest kontrakten ordentlig og har en skriftlig avklaring. Fiske- og båtutstyr er noe annet, men jeg vil ha grensen skrevet ned før jeg bygger noe på den. Alt utviklingsarbeid er gjort på fritid, med eget utstyr, og prototyploggen er datert nettopp derfor.

Designbeskyttelse har, i motsetning til patent, en nyhetsfrist på tolv måneder fra min egen første offentliggjøring. Den fristen begynner å løpe når denne siden er ute, og den gjelder per produkt. Det er den ene datoen jeg må holde orden på.

Rekkefølgen er valgt slik at det billigste og mest avklarende kommer først. Først kontrakten min: lese den, og få klausulene om rettigheter og bierverv gjennomgått. Deretter velge én sak å lede med og legge de andre 29 til side — anbefalingen jeg har fått, og som jeg er enig i, er rekkverksholder etter mål som inngang til et system for båtfester tilpasset den enkelte båt.

Så to samtaler som ikke koster noe: en gratis avklaring med Innovasjon Norge på om saken i det hele tatt er innenfor kriteriene, og kontakt med inkubator i Akershus. Aggrator på Ås ligger tjue minutter fra Drøbak.

Deretter stiftes aksjeselskapet, med regnskapsfører fra første bilag og ikke i etterkant. Med organisasjonsnummer på plass kan jeg be om kobling mot et fagmiljø på materialspørsmålet — NMBU på Ås, NIVAs forskningsstasjon i Drøbak og SINTEF ligger alle innen rekkevidde.

Så det som faktisk tar tid: femten til tjue strukturerte samtaler med folk som har problemet, en ærlig konkurrentoversikt mot dem som allerede selger dette, og ett eksternt styremedlem. Først når det foreligger, skriver jeg en søknad — på ett produkt, ikke på katalogen. Realistisk seks til ni måneder dit, planlagt rundt offshoreturnusen. Ingenting er søkt om, og ingenting er innvilget.

Jeg ber ikke om penger først. Tre ting betyr mer akkurat nå, og ingen av dem er kapital.

En inkubatorplass, fordi det er det eneste steget jeg kan ta uten organisasjonsnummer, og fordi jeg trenger noen som har sett hundre av disse løpene før. Ett eksternt styremedlem med bakgrunn fra maritim produksjon, sportsfiskebransjen eller materialteknikk — helst en som er uenig med meg innimellom, og ikke en venn. Og en dør inn til et fagmiljø som kan måle det jeg bare har erfaringstall på.

Penger blir aktuelt etterpå, og i den størrelsen ordningene faktisk har: et oppstartstilskudd på inntil 150 000 kroner til å kjøpe ekstern testing og markedsavklaring på ett produkt. Ikke lån, ikke investering, ikke ennå.

Er du bank, sier jeg det rett ut: i dag kan jeg ikke sannsynliggjøre betjeningsevne i et selskap uten omsetning. Jeg kommer tilbake når regnskapet finnes.