Kompetanse

Utstyr som skal virke i sjøen blir som regel prøvd av dem som bygde det, i basseng eller på kai. Det som mangler er noen som tar det med ut, bruker det slik en operatør faktisk bruker det — i strøm, i sjøgang, med kalde hender og to meters sikt — og skriver ned hva som gikk galt.

Jeg har båt i Drøbak og fjorden utenfor døra. En prototype kan være i sjøen i neste friperiode at den kommer i posten, for kostnaden av diesel, i stedet for å vente på et fartøysdøgn eller en ledig luke på et testsenter. Leveransen er video, bilder, målinger og en skriftlig vurdering med prioriterte funn — inkludert det som ikke virket.

Testene kan gjentas over en sesong. Det er den eneste måten å få vite noe om begroing, slitasje og hva som faktisk skjer med en del som blir stående.

Innføringstrakter, beskyttelseskapper, kabel- og slangeføringer, kamera- og lysfester, verktøyholdere, dummy-stabs til tørrtrening og treningsmodeller i full skala. Ingen av delene er lastbærende, trykkbærende eller sertifiseringspliktige — men de stopper en operasjon når de mangler, og hvert verksted løser det i dag selv med gaffateip og en bit aluminium.

Volumet er for lite til at de etablerte leverandørene bryr seg, og prisen deres reflekterer det. Det jeg selger er ikke plasten, det er kalendertid: fra en telefon eller et dårlig bilde til en fysisk del i hånda i neste friperiode, med én eller to iterasjoner i samme friperiode.

Der geometrien er styrt av ISO 13628-8 / API 17H er målene offentlige. Treningsmodeller, blindplugger og dummy-utgaver kan bygges mot dem uten tilgang til produsentens tegninger — og uten å røre noe som skal bære last eller trykk.

Blueye X7 har sju gjesteporter, X3 Ultra har tre, og BlueROV2 har åpen elektronikk og et etablert tredjepartsmarked. Sensorene finnes og plattformene finnes; det som mangler hver gang er adapteren mellom dem — braketten, skid-festet, verktøyholderen, kabelføringen.

Kombinatorikken gjør det ulønnsomt for alle andre: mange plattformer ganger mange sensorer gir hundrevis av varianter, hver med et marked på kanskje tjue enheter. Sprøytestøping er utelukket ved det volumet og CNC blir for dyrt. Det er nøyaktig nisjen 3D-print finnes for, og delene er trykkløse og gjennomstrømmede, altså der FDM faktisk er sterk.

Et konkret utgangspunkt: en lysarm som flytter lyskilden 25–30 cm ut fra linsa. Nesten alt hobby- og prosumerutstyr monterer lyset inntil kameraet, som fysisk garanterer tilbakespredning i partikkelrikt vann. Delene selges med bilder fra faktisk bruk i fjorden, ikke renderinger.

Kravene til fluktåpninger og råtnetråd er definert i millimeter, og håndhevingen er hard — bøter kommer uten forvarsel, også for teiner kjøpt i god tro i norsk butikk. Fra 1. februar 2026 er det i tillegg påbudt med rømmingshull i alle teiner som brukes til fangst av fisk, for både yrkes- og fritidsfiskere. Fiskeridirektoratet har publisert monteringsrettleiinger — altså en anvisning om hvordan du gjør det selv, ikke et produkt du kan kjøpe.

Settet er ren mekanikk: fluktåpningsringer i riktig dimensjon, en holder for råtnetråd som ryker når den skal, og ubehandlet bomullstråd innenfor kravet. Ingen elektronikk, ingen CE-merking, ingen sertifisering. Printet i PP eller PETG og tilpasset de teinetypene som faktisk selges i Norge.

Havforskningsinstituttet anslår at fritidsfiskere mistet rundt 8 330 hummerteiner i 2024, og bare 25 prosent av opphentet spøkelsesredskap hadde råtnetråden i behold. Mekanismen virker altså dårligere enn regelverket forutsetter. Marginen per enhet er liten og antallet er stort — og det står ingen mellom forskningsrapporten og butikkhylla.

Sommeren 2026 startet et toårig prosjekt for å gjøre Oslofjorden spøkelsesfri, med 20 millioner kroner fra Miljødirektoratet og AUV til kartlegging i de nye fiskeforbudssonene. Deteksjon er i ferd med å bli løst. Opphenting er det ikke: den er fortsatt manuell og væravhengig, og dregg river i stykker både redskapet og bunnen.

Det jeg kan bidra med er verktøy som henter opp uten å ødelegge, merkeløsninger som gjør tapt redskap lettere å finne igjen og føre tilbake, og feltprøving av begge deler fra egen båt i eget område. Lokalkunnskapen om hvor folk faktisk setter teiner står ikke i noen rapport.

Fra 1. juli 2026 er innslagspunktet i anskaffelsesregelverket 500 000 kroner eks. mva. Forskningsinstitutter, kommuner og fylkeskommuner kan kjøpe arbeid av denne størrelsen direkte, uten konkurranse og uten prekvalifisering.

FDM-deler er porøse. Selv ved 100 prosent fyll suger de vann, fordi lagene ikke er kjemisk bundet, og under trykk øker inntrengningen. Publiserte implosjonsdata finnes for SLA og SLS, men ikke for FDM — og ikke for de materialene folk faktisk kjører hjemme og i småbedrifter.

Programmet er kjedelig og billig: identiske prøvelegemer i PP, PETG, ASA, ASA-CF, PA-CF og TPU, veid tørre, trykksyklet, veid igjen. Kryp under konstant last i kaldt vann. Begroing over en sesong. En trykktank av stålrør eller et vannfilterhus med håndpumpe koster under ti tusen kroner, og 8 bar tilsvarer 80 meter — nok til å skille brukbart fra ubrukelig.

Alt publiseres med rådata, inkludert forsøkene som feilet. Dette selger ingenting direkte. Poenget er at spørsmålet stilles hver uke i miljøene rundt Blue Robotics og Blueye uten at noen har et tallfestet svar, og at den som har svaret slipper å bevise kompetansen sin på nytt i hvert eneste første møte.

En struktur kan være formelt riktig etter standarden og likevel umulig å operere i strøm med to meters sikt. Gripepunktet sitter der tegningen sier, men manipulatoren kommer ikke til; kameralinja er blokkert av en hindring ingen tenkte på; momentverktøyet får ikke plass i vinkelen det må stå i.

Gjennomgangen gjøres fra brukssiden og er systematisk: adkomst, gripepunkter, kameralinjer, klaring, om grensesnittet er der ISO 13628-8 / API 17H sier at det skal være, og om det lar seg treffe av en pilot som ikke kan se hele strukturen samtidig. Leveres skriftlig, med prioriterte funn og skisser eller bilder.

Det samme gjelder håndtering på dekk. Hva som skjer under mobilisering, i sjøgang, med kald hanske, med feil verktøy, når noen har det travelt. Den feilmodusen står sjelden i beregningen.

Flaskehalsen i undervannsautonomi er ikke algoritmer, men merkede data og feilmodus-kunnskap. Det finnes ikke noe datasett som forteller en modell hvordan et begynnende avvik ser ut i grumsete vann på nitti meter, hvordan en gripefeil arter seg sekundet før den blir en hendelse, eller hvilke scenarioer en autonom inspeksjon vil bomme på. Det finnes bare i hodet på folk som har sett det.

På treningssiden er behovet nettopp formalisert: IMCA la i april 2025 til graden Remote Pilot grade II, og oppdaterte i august 2025 kravene til godkjente introduksjonskurs med referanse til simulatorkrav. Simulatorplattformene er modne. Innholdet er flaskehalsen, fordi det krever operativ erfaring plattformleverandørene ikke har internt.

Leveransen er skriftlige scenarioer med utløsende årsak, hva piloten ser, riktig og galt svar, og hvordan det ender — eller merket videomateriale og betalt deltakelse i et forskningsprosjekt. Dette krever forarbeid: ti gode scenarioer er ti arbeidsdager.